The Shard er en moderne skyskraper preget av minimalistisk geometri, glass og stål. Den skulpturelle formen erstatter det tradisjonelle rektangulære tårnet med koniske fasader, noe som skaper en lettere og mer fragmentert silhuett.
Arkitekturen til The Shard | Renzo Pianos design av en skyskraper i glass
Arkitekturen til The Shard forener Renzo Pianos visjon med avansert konstruksjonsteknikk, og skaper et 306 meter høyt glastårn preget av lys, bevegelse, transport og Londons skyline.
Arkitekturen til The Shard i korthet
- Offisielt navn: The Shard
- Type: Skyskraper med blandet bruk og vertikal by
- Sted: London Bridge, London
- Høyde: 306 meter
- Etasjer: 95
- Høyeste beboelige etasje: Nivå 72
- Arkitekt: Renzo Piano Building Workshop
- Byggingeniør: WSP
- Utvikler: Sellar Eiendom
- Fullført: 2012
- Arkitektonisk konsept: Et slankt, spirformet glastårn bestående av åtte skrå fasader
- Hovedmateriale: Ekstra hvitt glass, stål og betong
- Glasspaneler: Omtrent 11 000
- Hovedbruksområder: Kontorer, restauranter, hotell, boliger og offentlig utsiktsplattform
Arkitektonisk stil og inspirasjonskilder for The Shard
Moderne skyskraperdesign
Inspirert av Londons skyline
Renzo Piano hentet inspirasjon fra Londons kirketårn og skipsmaster, slik de er avbildet i Canalettos malerier av Themsen. Han omformet deres markante vertikalitet til et moderne tårn, i stedet for å gjenskape formene deres direkte.
Åtte glasskår
Åtte skrå glassfasader gir The Shard sitt karakteristiske utseende og deler bygningens enorme størrelse opp i avsmalnende seksjoner. De reflekterende overflatene reagerer på endringer i dagslyset, været og utsikten rundt seg gjennom hele dagen.
En vertikal by
Arkitekturen gjenspeiler også The Shards konsept om en «vertikal by». Kontorer, restauranter, et hotell, boliger og utstillingslokaler er fordelt på ulike etasjer, der de større etasjearealene nederst gradvis blir smalere etter hvert som tårnet stiger mot toppen.
Hvorfor ser The Shard ut som en glasskår?
- Slank silhuett: Den avsmalnende utformingen gir en lettere og mer elegant profil, og unngår det klumpete utseendet som er typisk for tradisjonelle skyskrapere.
- Åtte fasader: Åtte vinklede glassfasader skaper det fragmenterte, skjærlignende utseendet, mens de reflekterende overflatene endrer seg i takt med Londons skiftende lysforhold.
- Vertikale brudd: Mellomrommene mellom fasadene, kjent som «frakturer», inneholder ventilasjonsåpninger som sørger for naturlig ventilasjon i bygningens vinterhager.
- Himmelshøyde: Den glasskledde stålspissen viderefører The Shards oppadgående linje og skaper en spirformet avslutning i stedet for et tradisjonelt flatt tak.
- Inspirasjon fra London: Renzo Piano hentet inspirasjon fra Londons kirketårn og mastene på skipene som seiler langs Themsen.
- Opprinnelig konsept: Pianos skisse fra 2000, som ble laget under et møte med Irvine Sellar i Berlin, lignet allerede svært mye på det endelige designet til The Shard.
- Form med et bestemt formål: Formen får The Shard til å virke lettere, harmonerer med omgivelsene og tilpasser seg ulike bruksområder ettersom etasjene gradvis blir smalere.
Designmessige høydepunkter ved The Shard
1/6
De åtte glassbitene
Åtte skrå fasader utgjør den karakteristiske silhuetten til The Shard. De skråflatene bryter opp tårnet visuelt, samtidig som de reflekterer Londons skiftende himmel og lys.
Glassfasaden
Omtrent 11 000 glassplater dekker fasaden og gir tårnet dets karakteristiske gjennomsiktige utseende. Det ekstra hvite glasset ble valgt for å understreke Pianos idé om letthet og gjennomsiktighet.
Bruddene
Mellomrommene mellom de glasskledde fasadene skaper vertikale «brudd» i bygningen. Noen har innebygde ventilasjonsåpninger som bidrar til naturlig ventilasjon i vinterhager.
Ståltoppen
Toppen av The Shard består av et spir med stålramme, kledd med glassbiter. Toppens bevisst uferdige utseende bidrar til at tårnet ser ut til å smalne av mot himmelen.
Den avsmalnende profilen
The Shard blir gradvis smalere mot toppen. Dette gir bygningen sin karakteristiske silhuett, samtidig som den tilpasses de ulike bruksområdene i bygningen – fra de store kontoretasjene nederst til de mindre bolig- og utsiktsområdene øverst.
Den vertikale byen
Arkitekturen samler flere funksjoner i ett og samme tårn: kontorer, restauranter, et hotell, boliger og en offentlig utsiktsplattform. Bygningen fungerer derfor som et kompakt, vertikalt nabolag snarere enn en skyskraper med én enkelt bruksform.
Hvem tegnet The Shard?
Renzo Piano
Renzo Piano tegnet The Shard gjennom Renzo Piano Building Workshop. Den italienske arkitekten er kjent for bygninger som kombinerer sterke arkitektoniske konsepter med stor oppmerksomhet på lys, materialer og hvordan bygningene samspiller med omgivelsene.
Når det gjelder The Shard, ønsket Piano å unngå den visuelle tyngden som tradisjonelt forbindes med høye bygninger. Hans idé var en slank, gjennomsiktig konstruksjon som skulle rase opp over London som et moderne spir. Han hentet inspirasjon fra byens kirketårn og mastene på skipene på Themsen.
Irvine Sellar
Utvikleren Irvine Sellar spilte en sentral rolle i utformingen av prosjektet. Hans visjon var å skape en «vertikal by» med blandet bruk ved siden av London Bridge Station, der kontorer, boliger, hotell- og restaurantvirksomhet samt offentlige områder skulle samles i ett og samme tårn.
WSP
Mens Piano utarbeidet det arkitektoniske konseptet, fungerte WSP som bygningsingeniør og samarbeidet med arkitekten, utbyggeren og entreprenøren Mace for å gjøre det slanke designet om til et tårn som kunne bygges. Ingeniørarbeidet omfattet blant annet bygningens uvanlige byggeprosess, bærende konstruksjoner og det prefabrikkerte spir i stål.
Fasene i byggingen av The Shard
1998–2000: Ideen tar form
Irvine Sellar kjøpte den eksisterende tomten til Southwark Towers i 1998 og begynte å utvikle ideen om et stort høyhus ved siden av London Bridge Station. I 2000 møtte Sellar Renzo Piano i Berlin. Under møtet skisserte Piano konseptet som skulle danne grunnlaget for The Shard.
2000–2008: Planlegging og finansiering
Prosjektet gjennomgikk en langvarig planleggingsprosess og en offentlig høring. Den globale finanskrisen skapte deretter ytterligere usikkerhet, inntil Qatar ble prosjektpartner i 2008 og bidro til å sikre prosjektets fremtid.
2009: Byggingen starter
Byggingen ble påbegynt i 2009. Å bygge et 306 meter høyt tårn ved siden av en stor jernbanestasjon medførte betydelige logistiske og tekniske utfordringer, særlig på grunn av den trange tomten i bymiljøet.
2010–2011: Tårnet reiser seg
En av prosjektets viktigste tekniske nyvinninger var «top-down»-byggemetoden. Denne teknikken gjorde det mulig å reise betongkjernen og de øvre delene av bygningen mens utgravingen fortsatte nedenunder. WSP beskriver dette som en verdensnyhet som har ført til en tidsbesparelse på omtrent fire måneder i byggeprosessen.
2012: Toppbygningen står ferdig
Tårnet nådde sin fulle høyde i 2012. Det 500 tonn tunge og 66 meter høye spir i stål ble prefabrikert og satt sammen før det ble montert på toppen, noe som reduserte risikoen ved arbeid i ekstrem høyde.
Fra 2013: Bygningen åpnes for publikum
«The View from The Shard» åpnet i februar 2013 og ga publikum tilgang til de øverste etasjene i tårnet. Bygningen ble senere hjemsted for kontorer, restauranter, Shangri-La-hotellet og boliger ved siden av utsiktsgalleriet.
Bygningens struktur
- Tre systemer: The Shard består av tre bærende konstruksjoner: en stålramme nederst, etterstrammet betong i midten og en stålspiss øverst.
- Bevegelseskontroll: Betongkjernen bidrar til å begrense bevegelser og sideveis akselerasjon forårsaket av sterk vind, slik at man slipper å bruke en egen avstemt massedemper.
- Tårnhøyde: Tårnet er 306 meter høyt og har 95 etasjer, mens 72. etasje er den høyeste beboelige etasjen før stålspissen strekker seg videre oppover.
- Ståltopp: Ståltoppen rager opp over de beboede etasjene, noe som bevarer The Shards avsmalnende silhuett og gir bygningen sitt karakteristiske utseende med åpen topp mot Londons skyline.
- Høyhastighetsheiser: The Shard har 44 heiser, blant annet heiser med to etasjer, og noen av dem kjører med en hastighet på opptil 6 meter per sekund.
Utsiden av The Shard
Åtte skrå fasader
The Shard er kledd med åtte skrå glassfasader i stedet for en tradisjonell rektangulær gardinvegg, noe som gir bygningen sin skarpe, avsmalnende silhuett.
Lysfylt glass
Ekstra hvitt glass gir The Shard et lysere og mer gjennomsiktig utseende, og reflekterer himmelen og de omkringliggende bygningene i stedet for å danne en ugjennomsiktig fasade.
Funksjonelle brudd
Mellomrommene mellom fasadene skaper The Shards karakteristiske bruddlinjer, samtidig som de sørger for at naturlig ventilasjon når vinterhagene inne i bygningen.
En topp som forsvinner
På toppen rager et glasskledd stålspir opp over de beboede etasjene og smelter gradvis inn i horisonten, i stedet for å avsluttes med et tungt tak.
Interiørarkitekturen i The Shard
Innvendig er arkitekturen i The Shard preget av konseptet om en vertikal by. Ulike funksjoner er plassert i ulike deler av tårnet, og bygningen blir gradvis smalere jo høyere opp man kommer.
Kontorer: Etasje 4–28
Det nedre tårnet har store etasjeflater som i hovedsak er beregnet på kontorbruk. Disse romslige områdene drar nytte av bygningens beliggenhet ved siden av London Bridge Station og dens direkte forbindelser til sentrale London.
Restauranter: Etasje 31–33
Tre etasjer er avsatt til restauranter og barer. Deres plassering skaper en overgang mellom de større forretningslokalene nedenfor og hotellet, boligene og utsiktsområdene ovenfor.
Shangri-La Hotel: Etasje 34–52
Hotellet ligger i den midtre delen av tårnet. Siden bygningen smalner av oppover, har rommene hver sin unike utforming i stedet for identiske rektangulære grunnflater. WSP påpeker at den pyramideformede utformingen gjør at ikke ett eneste gjesterom er helt likt et annet.
Boliger: Nivå 53–65
Den smalere øvre delen rommer leiligheter, der de smale etasjeplanene gir utsikt i flere retninger. Den uvanlige geometrien innebærer også at innredningen følger bygningens avsmalnende form.
Utsikten fra The Shard: Etasjene 68–72
Publikumsgalleriet ligger i de øverste etasjene, med utsiktsområder på etasje 68, 69 og 72. Nivå 72 er delvis åpent mot vær og vind, noe som gir besøkende en direkte opplevelse av høyden og arkitekturen rundt seg.
Hvordan The Shard integrerer bærekraft i sin utforming
Arkitekturen til The Shard inneholder også flere tiltak som skal redusere bygningens miljøpåvirkning.
Den dobbelte fasaden er utformet med naturlig ventilasjon og innvendige persienner som automatisk tilpasser seg endringer i lysnivået, noe som bidrar til å regulere solvarme og dagslys.
I byggeprosessen ble det også brukt mer enn 20 % resirkulert stål, mens 95 % av byggeavfallet ble resirkulert. Ifølge The Shard drives bygningen for tiden med en strømavtale som består av 100 % fornybar energi.
Disse egenskapene er viktige fordi arkitekturen til The Shard ikke bare handler om utseende. Både fasaden, bærende konstruksjon og den indre utformingen måtte oppfylle praktiske funksjoner samtidig som de bevarte Pianos opprinnelige visuelle konsept.
Ofte stilte spørsmål om arkitekturen til The Shard
Den italienske arkitekten Renzo Piano tegnet The Shard gjennom Renzo Piano Building Workshop. Han utviklet konseptet sammen med utvikleren Irvine Sellar, og hentet inspirasjon fra kirkespirene i London og mastene på skipene på Themsen.
The Shard er en moderne skyskraper, ikke et eksempel på en tradisjonell historisk stil. Arkitekturen kjennetegnes av en slank, avsmalnende form, store vindusflater, åtte skrå fasader og en spiss av stål.
Renzo Piano tegnet tårnet som en slank, spirformet konstruksjon, delvis inspirert av kirkespirene i London og skipsmastene. De åtte skrå fasadene gir bygningen et fragmentert «skår»-utseende, samtidig som de bidrar til at tårnet smalner av mot himmelen.
The Shard er 306 meter høyt og har 95 etasjer. 72. etasje er den høyeste beboelige etasjen, mens ståltoppen strekker seg videre oppover.
Fasaden består av rundt 11 000 glasspaneler, som dekker et areal tilsvarende omtrent åtte fotballbaner.
Bygningen består av stål, betong og glass. Strukturen endrer seg etter hvert som bygningen stiger i høyden, med en stålramme i de nedre etasjene, en etterstrammet betongramme gjennom den sentrale delen og et spir av stål på toppen.
Ja. «The View from The Shard» ligger i etasjene 68, 69 og 72. Fra disse etasjene kan besøkende se bygningens øvre del samtidig som de har utsikt over London gjennom de store glassfasadene.
